nr. 8, 2025: Sverigedemokraterna, nazimusikken og fortida
Ein ny rapport bestilt av Sverigedemokraterna sjølv viser det mange visste frå før: partiet har røter i rein ekstremisme.
Under den såkalla politikarveka i Almedalen i 2017 meddelte Sverigedemokraterna at dei ville få utarbeidd ei såkalla vitbok – på norsk passar kanskje ordet rapport best – om partiet si historie og om koplingane til ekstremisme.
Det tok fleire år før den ganske ukjente idehistorikaren Tony Gustafsson, sjølv tidlegare partimedlem, fekk oppdraget. I 2022 kom fyrste delen av arbeidet. Den handla om partigrunnlegginga attende i 1988. Gustafsson peikte på at partiet hadde sterke røter i rørsla Bevara Sverige svenskt, ei gruppe som dukka opp seint på 1970-talet, og som ikkje minst var kjent for løpesedlar med grovt rasistisk retorikk, og for å forfeikta idéen om at Sverige var i ferd med å verta invadert og okkupert.
Gustafsson peikte også på at både fascistar, nasjonalsosialistar og delar av nazi-skinhead-kulturen var representert i partiet sin grunnleggjargenerasjon.
Under politikarveka i Almedalen i år kom den andre delen av vitboka. Men som forfattaren Ola Larsmo skriv i Dagens Nyheter:
Det mest slående med Sverigedemokraternas nyss släppta vitbok är att den inte är någon bok. De två tjocka häftena, på tillsammans 800 sidor, som presenterades under Almedalsveckan saknar ISBN-nummer, tryckort, förlag, och kopierades upp i ynka 100 exemplar. Det finns ingen officiell digital version.
Ei utgåve av rapporten har sjølvsagt likevel dukka opp digitalt. Og Gustafsson har gjort eit omfattande og grundig arbeid. For dei som kjenner litt til Sverigedemokraterna si historie frå før, er det likevel lite som er overraskande.
Partiet sine røter i Bevara Sverige Svenskt er velkjende. Det same er koplingane til rein høgreekstremisme, og ikkje minst til kvit makt-musikk på 1990-talet. Historier som den om pengestøtta frå den søkkrike belgiske forretningsmannen, rasisten og antisemitten Bernard Mengal er kanskje meir obskure, men heller ikkje noko nytt.
For å sitera riksdagsmedlem og partiveteran Mattias Karlsson: – Det är ju nästan överväldigande hur mycket dåliga saker som förekom, hur mycket dåligt omdöme, och hur mycket extremism man tillät florera i partiets närhet på olika sätt.
Det er jo rett. Det er overveldande. Men jamvel det er gamalt nytt.
Gustafsson sin rapport går fram til 2010, året Sverigedemokraterna fyrst kom inn i Riksdagen. Hadde den halde fram etter det, hadde han kunna inkludera endå fleire døme. Det er faktisk ikkje meir enn nokre dagar sidan tidsskriftet Expo fortalte om rasisme, hat og valdsfantasiar i facebookgruppa ”Backa upp Richard Jomshof – stoppa islam i Sverige”, ei gruppe som vert drive av ein sverigedemokratisk regionpolitikar i Blekinge, Susanne Cederholm.
Sverigedemokraterna sitt tilhøve til si eiga fortid er heller ikkje heilt … ukomplisert. I mi komande bok Hat: fortellinger om ytre høyre (du kan førehandstinga ei signert utgåve frå Norli) skriv eg mellom anna om ei tale same Åkesson heldt i valkampen framfor europavalet i fjor. Her er eit lite utdrag frå boka:
Publikum klapper og plystrer mens Åkesson ser sitt snitt til å ta en slurk vann. Så serverer han hele rekken av anklager mot de andre partiene: De forstår at de ødelegger Sverige, sier han, men går likevel inn for masseinnvandring og multikulturalisme, «dulling» med kriminelle og virkningsløse klimatiltak som ødelegger svenskenes økonomi. «Det handler om ideologi», sier han senere i talen, «om noen ideologisk drevne galninger som har tatt seg friheten og retten til å eksperimentere med vårt folk, med våre ressurser og med vårt land». «Pervertert humanisme», kaller han det.
Så siterer Åkesson sitt favorittband fra ungdommen, Ultima Thule: «Jag hatar er, ni lät det ske. Hör ni klagan i min sång. Når misstron gror, er irrfärd alltför lång. Makt til låns ifrån ert folk, i dess rygg ni satt er dolk. Ni svek ert land, er väg blott smuts och smolk.»
I boka går eg ikkje meir inn på Ultima Thule. Men sidan bandet også blir omtalt i Gustafsson sin rapport, og bandet si historie også fortel ein del om partihistoria, kan eit lite djupdukk vera på sin plass her.
Ultima Thule starta på sett og vis som eit punkband attende på 1970-talet, fyrst under namnet Rost, og med inspirasjon frå britiske punkbank som Sex Pistols. Snart vart dei likevel påverka av skinheadkulturen, og istadenfor å sverma for anarkismen, byrja dei å sjå på seg sjølv som svenske patriotar, som nasjonalistar. Via den eldre broren til bandmedlemene Ulf og Bruno Hansen kom dei også i kontakt med Bevara Sverige Svenskt. Det var slik dei fekk namnet sitt også, etter eit framlegg frå den leiande BSS-aktivisten Leif Ericsson.
I klassisk og middelaldersk litteratur vart omgrepet «Ultima Thule» nytta om ein fjern stad, langt mot nord, utanfor den kjente verda. For bandet Ultima Thule var det snarare ein referanse til Sverige. BSS gav også pengestøtte til bandet, slik at dei i 1985 fekk gjev ut sin fyrste singel: «Sverige, Sverige, fosterland».
Den vart reklamert for i BSS sitt medlemsblad Patrioten, der skribenten Aake skreiv at ein på plata kunne kjenna lengsla etter «en ny gryning. En gryning då den sociala rättvisans sol åter går upp över ett gemensamt fädernesland, fritt från reaktionärer, kapitalister och parasiter», og dessutan var å sjå på som ei helsing til «samhällets verkliga revolutionärer, Skinheadsen».
Året etter vart bandet intervjua av den britiske blekka White Noise, kopla til den britiske høgreekstreme gruppa National Front, som på mange måtar var BSS sine førebilete. «Gjennom musikken vår håpar me å kunna verna om og utvikla vår nasjonale identitet», sa Ulf Hansen i intervjuet. Han la til at bandet var motstandarar av innvandring, og at dei støtta BSS.
I tillegg skraut han av den svenske skinheadscena, som han omtalte som «krigarar» som ikkje ville gje seg. «Det er bra, for nasjonal gjenfødsel kan berre oppnås når folk byrjar å slåss attende».
Etterkvart var Ultima Thule oppløyst. I 1990 samla dei seg på ny, og på nittitalet fekk dei også suksess, som frontfigurar for ein musikksjanger omtalt som vikingrock: ei blanding av rock, folkemusikk og tekstar med nasjonalistisk budskap. I 1991 gav dei ut sitt fyrste album som LP. Året etter kom den også ut på CD, i to ulike utgåver. Den eine vart gjeve ut av deira eige plateselskap, Ultima Thule Records. Den andre kom frå det franske plateselskapet Rebelles Européens, som ellers var utgjevar for ei rekkje reine naziband.
Det verkelege gjennombrotet kom likevel ikkje før i 1993. Då teikna bandet kontrakt med plateselskapet Mariann Grammofon, som var eigd av den høgrepopulistiske riksdagspolitikaren Bert Karlsson, sentral i partiet Ny Demokrati; eit kortvarig, høgrepopulistisk blaff i svensk politikk fyrst på nittitalet.
Ultima Thule segla inn på toppseljarlistene, og bandet sitt tredje album – För fäderneslandet – selde til platina. Samstundes var dei omgjevne av kontroversar. Ofte vart dei anklaga for rasisme, ikkje minst etter at bandet sine koplingar til Bevara Sverige Svenskt vart kjend for eit breiare publikum. Samstundes skulle dei også koma til å få kritikk frå ytre høgre, som anklaga dei for å ha svike saka, og det berre for å tena pengar.
I eit innlegg i det nasjonalistiske tidsskriftet Ung Front frå 1994 vart dei jamvel påstått å følgja ei «ekstremliberal line». Lesarane av dette tidsskriftet var istadenfor tilrådd annan musikk. Ei av tilrådingane var den britiske nazipunkaren Ian Stuart Donaldson, ikkje minst kjent frå bandet Skrewdriver og også som ein av grunnleggjarane av nynazistnettverket Blood & Honour.
Bandet med det … interessante namnet Vit Agression vart også nemnd. Det var eit band med openberr kvit makt-profil. Ein av bandet sine tekstar blir i Tony Gustafsson sin rapport omtalt som umogleg å skildra som anna «än en orgie i explicit antisemitisk tematik», takk vere verseliner som: ‘
Korruption, manipulation
Upp ur Sodom de steg, Satans legion
För att slå sina klor i en nordisk stam
Och slita dess strupe, bringa den skam
Det utvalda folket, en pest av vår värld
De i davidsstjärnan bestens nummer bär
Dess tal i bibeln, ett människotal
Vars styrka i världen ständigt växt
I åra som hadde gått mellom at Ultima Thule vart oppløst og gjenforent, hadde Sverigedemokraterna blitt etablert. Som nemnd var BSS-aktivistar sentrale i dette, og nemnde Leif Ericsson var faktisk ein av partiets to fyrste talspersonar.
Mannen som sidan hadde overteke som partileiar, Anders Klarström, hadde på si side ei fortid i Nordiska Rikspartiet, eit nasjonalsosialistisk svensk mikroparti grunnlagt så langt attende som i 1956. Han hadde også vore innom Europeiska Arbetarpartiet, ein svensk avleggjar av den ganske merkelege, nyfascistiske La Rouche-rørsla.
Det nye partiet henta inspirasjon frå mellom andre franske Front National, omtalte seg sjølv som demokratisk, og forsøkte å gje ultranasjonalismen eit meir salbart uttrykk enn det Bevara Sverige Svenskt hadde makta. Mykje hadde likevel ikkje forandra seg det spor. «Stoppa invasjonen», heitte det på klistremerker frå det nye partiet, og frå partibutikken kunne du blant anna kjøpa ei svensk utgåve av boka The Political Soldier, skrive av briten Derek Holland, som igjen var sterkt påverka av den rumenske trettitalsfascisten Corneliu Zelea Codreanu.
I det same Ung Front-tidsskriftet der Ultima Thule fekk gjennomgå, vart Klarström intervjua. Det var ikkje tilfeldig. Ung Front vart gjeve ut av Sverigedemokraternas ungdomsorganisasjon.
Så ytterleggåande var partiet på 1990-talet. Gustafsson skriv:
Eftersom Sverigedemokraternas engagemang på vit makt-musikens område ytterst var en fråga som måste ha inkluderat partiledningen kan slutsatsen inte bli någon annan än att partiledningen åtminstone fann det acceptabelt att stödja dessa uttryck för rasism, antisemitism och nationalsocialism – möjligtvis sympatiserade man med dessa uttryck.
Svikanklaga mot dei til trass vart Ultima Thule eit slags soundtrack for ungdomstida for ein del av dei nye, yngre partimedlemene som melde seg inn i partiet frå midt på 1990-talet. Frå 1995 av vart partiet sitt engasjement i kvit makt-musikk avvikla. Ultima Thule var – takk vere publikumssuksessen – meir spiselege, og leverte også soundtracket til ein ny generasjon ungdomar i partiet. «Ni tär på vår jord, ni tär på skalders ord, ni tär på vår kropp, Svea rikes härd, ni tär, känn bettet i vårt svärd», song dei, og det passa som fot i hose med desse ungdomane si djupt fiendtlege haldning til innvandring.
Under Sverigedemokratarna sine landsdagar i Västerås i 2023 stod bandet med ei fortid i Bevara Sverige Svenskt på scena til eit parti med same fortid.
Og for fleire av partiveteranane som var til stades var det lyden av deira eigne ungdomsår dei fekk høyra frå dei grånande vikingrockarane. Fleire av dei twitra då også begeistra om konserten. Riksdagspolitikaren Linus Bylund skreiv at det var ei ære å få synga saman med sine ungdomsidol. «Cirkeln er sluten», skreiv kollegaen Björn Söder, «[ä]lskar de här grabbarna. De banade vägen för vårt älskade parti».
Det er ikkje feil.
Sjølv om Sverigedemokraterna idag kallar seg «ett socialkonservativt parti med en nationalistisk grundsyn» har det røtene sine i ein radikalnasjonalistisk subkultur. Den subkulturen gav også opphav til, og vart sjølv prega av Ultima Thule. Og av meir ytterleggåande band.
Kanskje kan det synast fjernt idag. Då Ultima Thule stod på scena i Västerås var det framfor medlemer av Sveriges nest-største parti, eit parti som også er støtteparti for den borgarlege regjeringa i landet.
For berre eitt tiår sidan verka det ganske utenkeleg, ikkje minst i nettopp Sverige. I dag er det berre eitt av ei rekkje døme på at høgreradikale parti har blitt invitert inn i varmen. Tildels er det eit uttrykk for at innvandringmotstand og ein ekskluderande nasjonalisme i seg sjølv har vorte meir stovereint. Men ofte har det også skjedd etter at ytre høgre-partia modererte seg for å bli mer spiselege, både for veljarar og for potensielle samarbeidspartnere.
Sverigedemokraterna er eit godt døme på dette. Den mangeårige partileiaren Jimmie Åkesson – som vart medlem i 1995 – er idag ikkje berre ein glattpolert populist, men også det næraste svensk politikk kjem ein konstant, etter at leiarfigurar i samtlege andre parti har vorte skifta ut. I årevis har partiet også hevda å ha nulltoleranse mot rasisme. I blant har det fungert som eit skjold, til dømes i møte med avsløringar av SD-politikarar med koplingar til opent høgreekstreme miljø; eit tilbakevendande fenomen. Tildels har det også fungert som eit sverd, for å rydda interne utfordrarar av vegen.
Midt på 2010-talet braut til dømes partiet rett og slett kontakten med sitt eige ungdomsforbund, der leiande krefter hadde omfamna idéar frå den opphavleg franske ultranasjonalistrørsla Génération Identitaire (for meir om den identitære rørsla, sjå tidlegare utgåver av Oppdateringar: #5, 2021; #2, 2023; #3, 2023).
Men ein ting er det at dei identitære sine idéar neppe ville vakt særleg oppsikt i Sverigedemokraterna på 1990-tallet. Ei anna sak er det at Åkesson i 2024 sjølv tok i bruk eit av denne rørsla sine mest sentrale snakkepunkt: påstanden om at det går føre seg ei utskiftning av europearane: «Mitt Europa bygger murar, mot illegal invandring, mot islamism och – mot folkutbyte», skreiv han i eit innlegg i Expressen.
Det er faktisk eit teikn på at partiet har teke eit steg lenger mot høgre igjen.
Under politikarveka i Almedalen bad Jimmie Åkesson svenske jødar om unnskyldning for at partiet «på den tiden kunne uppfattas som hotfullt og skrämmande för judar i Sverige».
Meir vesentleg, kan hende, er kva han ikkje ber om unnskyldning for.
Kva er dette?
Oppdateringar er eit nyhetsbrev frå Øyvind Strømmen, med fokus på ekstremisme, konspirasjonsteoriar og andre utfordringar mot det liberale demokratiet. Nyhetsbrevet vert laga på på fritida, og vil difor koma ut sporadisk.
Det er gratis å abonnera, og alle abonnentar får tilgang på nye nyhetsbrev. Betalande abonnentar får i tillegg:
Tilgang til heile arkivet
Tilgang til chat, saman med andre betalande abonnentar og Øyvind Strømmen, for spørsmål, diskusjon og forslag.
Kontakt: oyvindstrommen@gmail.com