nr. 7, 2024: Bakteppet, del 2
Ytre høgre-partiet Rassemblement National dominerer høgresida i fransk politikk. Det gav venstresida ein slags valsiger.
Det er fleire ting som er slåande ved norsk debatt rundt det franske valet tidlegare i sommar, men det fyrste er kor lite det er av han.
Medan norske medier fråtsar så til dei grader i amerikansk politikk at hamburgardressingen flyg til alle kantar, er merksemda rundt valet og den politiske utviklinga i eit stort europeisk land langt meir avgrensa. Det er synd, for fransk politisk røyndom fortel også noko om eit større, europeisk bilete.
– Frankrike opplever ei demokratisk krise som starta for fleire år sidan, sa Dominique Sopo til meg i eit intervju eg nyleg gjorde med han i samband med ei komande bok om ytre høgre i Europa.
Sopo er leiar for den franske antirasistiske organisasjonen SOS Racisme.1 Han peiker på aukande avstand til dei politiske elitane, og på samanbrota til høgrepartiet UMP og det venstreorienterte Parti Socialiste, dei to partia som i ei periode dominerte fransk politikk. Sopo meiner desse sammenbrota ligg bak Macron sin valsiger i presidentvalet i 2017. – Han var opphavleg eit symptom på denne demokratiske krisa, men har forverra ho på tre måtar, meiner Sopo.
Slik Sopo ser det har venstre-høgre-skiljet i fransk politikk blitt erstatta av eit skilje mellom dei republikanske kreftene (eller demokratane) og ekstremistar, og har Macron spela opp konfrontasjonen med ytre høgre, for sjølv å kunna dra nytte av den. Han meiner dessutan at Macron har bidrege til å sveikka sivilsamfunnet, dei såkalla corps intermédiaires eller mellomliggande institusjonane, som organisasjonar og fagforbund, noko som igjen har forringa både den offentlege debatten og det sosiale samhaldet.
Til sist kritiserer Sopo også Macron for å ha konfrontert både nasjonalforsamlinga, sivilsamfunnet og opinionen for å få gjennom ein høgst upopulær pensjonsreform.
– Denne demokratiske krisa gjev næring til ytre høgre, seier Dominique Sopo. Slik han ser dei kan dei spela på antiparlamentarisme, og på behovet for handlekraft for å gjera om på avgjerslene til elitar fråkopla frå og døve for folket sine forventningar.
Sopo er langt frå åleine om å snakka om ei demokratisk krise. I fjor ytra til dømes historikaren og sosiologen Pierre Rosanvallon at Frankrike gjennomgår «den mest alvorlege demokratiske krisa landet har opplevd sidan slutten av krigen i Algerie, […] ei gjentaking av dei gule vestane, men i ei mykje meir alvorleg form. I dag er det den same kjensla av å ikkje bli høyrd.»
Dei gule vestane han sikta til er gilets jaunes-rørsla, ei protestbølgje som dukka opp i mai 2018, opphavleg som ein protest mot høgare drivstoffprisar og samtidig lågare skattenivå for rike. Det var ei uklår rørsle, med uklår leiarskap og langt på veg også med uklåre målsetnader, ei rørsle fødd av sosiale media, ei rørsle gjeve ulikt innhald av ulike deltakarar. Ho synte seg snart sårbar for både falske nyhende og konspirasjonsteoriar.
I vår samanhang er noko anna også vesentleg: dei gule vestane var også ei djupt populistisk rørsle, ei rørsle som teikna opp ei konflikt mellom folket – det verkelege folket – og ein elite som vert framstilt som livsfjerne, arrogante og nedlatande.
Det ligg eit paradoks her. Året før gilets jaunes dukka opp dreiv også Emmanuel Macron valkamp med innslag av den same populismen. – Frankrike vert halde attende av den franske eliten sine tendensar til å gjera det som tener dei sjølv, sa han under eit valkamparrangement i Pau i 2017. – Eg skal fortelja dykk ein liten løyndom. Eg veit det. Eg var ein del av det.
Sidan har Macron sjølv vorte utfordra av populistar frå fleire kantar. Sett frå fransk venstreside er han «dei rikes president», sett frå den nasjonalistiske høgresida er han ein livsfjern «globalist» som «ikkje bryr seg om Frankrike».
I europarlamentsvalet i sommar fekk Macron sitt parti, den sentrumsorienterte Ensemble, berre 14,6 prosent av røystene. Dei vart likevel nest størst. Størst i valet var ytre høgre-partiet Rassemblement National (RN, Nasjonal Samankomst).2 I tillegg gav nær 5,5 prosent av veljarane si røyst til eit anna ytre høgre-parti, Reconquête (Gjenerobring).
Den tradisjonelle høgresida – representert ved ein valallianse mellom Les Républicains og Les Centristes – fekk rett i overkant av sju prosent.
Dette kan seiast på ein annan måte: I det fragmenterte politiske landskapet i Frankrike er Rassemblement National det klårt største partiet. På den franske høgresida er dei den dominerande krafta. Det er dei som set premissa.
Det vart eigentleg berre ytterlegare understreka då president Macron i ein overraskande og rimeleg dristig reaksjon på europarlamentsvalet skreiv ut nyval til den franske nasjonalforsamlinga. Partileiaren i konservative Les Républicains, Éric Ciotti, gjekk raskt inn for ein valallianse med RN. Det var eit brot med ein langvarig cordon sanitaire-politikk, ei avgrensing mot ytre høgre. Andre toppar i partiet reagerte skarpt, og snart vart Ciotti kasta som partileiar på diskutabelt vis, noko som igjen førte til ein juridisk dragkamp.
I Rassemblement National var det derimot feststemning. Etter ei ørkenvandring som har vart i fleire tiår, såg dei sjansen til siger. I fyrste valomgang i det franske parlamentsvalet fekk dei også grunnar til å feira, då 33% av veljarane røysta på RN. Kunne partiet sin nye, unge leiar Jordan Bardella bli statsminister? Det ville han gjerne, men berre dersom partiet fekk absolutt fleirtal i nasjonalforsamlinga.
Franske parlamentsval skjer i einmannskrinsar. Dersom ingen kandidatar i ein krins har fleirtal i fyrste valomgang vert det også arrangert ein andre valomgang i krinsen. Den står ikkje berre mellom dei to kandidatane som har fått flest røyster, men mellom alle som har fått meir enn 12,5 prosent av røystene. I heile 311 franske valkrinsar stod andre valomgang i utgangspunktet mellom meir enn to kandidatar, ein soleklar rekord. Det vart sett på som ein klår fordel for Rassemblement National sine kandidatar, som sjølv på stader der dei ikkje kunne vona på å vinna reint fleirtal, kunne vona på å få flest røyster og dermed vinna valet.
Men så gjekk andre politiske krefter saman for å blokkera RN. I krins etter krins trakk kandidatar seg, for slik å samla fleire veljarar bak ein motkandidat til ytre høgre. Svært mange stader viste denne strategien seg også å vera vellukka: i andre valomgang fekk Rassemblement National og deira allierte heile 37 prosent av røystene, men til sist vann dei ikkje meir enn 142 seter i parlament, færre enn både venstrealliansen Nouveau Front Populaire (Folkefronten) og Macron sin sentrumsallianse, og det sjølv om kvar av dei berre hadde rundt ein fjerdedel av veljarane bak seg.
Forklaringa? Mange veljarar røysta vekk ytre høgre-kandidaten, vel så mykje som å røysta på motkandidaten.
Rassemblement National kom styrkt ut av valet, men fekk ikkje sigeren dei vona på. Emmanuel Macron kom sveikka ut av valet, men vart ikkje tvunge til å samarbeida med Bardella som statsminister, eit politisk sambuarskap som neppe hadde fungert særleg godt. Venstrealliansen endte med å bli størst i parlamentet, men har sidan meir enn knaka i samanføyningane. «Det franske valet hadde alt. Bortsett frå ein klår vinnar», skriv Morten Myksvoll i Bergens Tidende, ein av dei ganske få norske kommentatorane som har brukt spalteplass på det franske valet.
I nasjonalforsamlinga finst det no ikkje noko openbert fleirtal. Istadenfor er det tre nesten jamnstore blokker. Dersom fransk politikk ikkje skal verta låst i stillstand trengst det koalisjonsbygging, og det er ikkje nett franskmennene si sterkaste side.
Men kvifor gjekk valet som det gjekk? Nokre vil då fokusera på kvifor RN gjorde det sterkt. I ei forteljing blir det fokusert på innvandringsmotstanden deira, ein innvandringsmotstand som definitivt er ein vesentleg del av forklaringa på veljarsuksessen. Ein månads tid før europavalet var Marine Le Pen – dotter av partistiftaren, tidlegare presidentkandidat og Jordan Bardellas mentor – til dømes på vitjing i Spania, på eit stort arrangement i regi av det høgreradikale partiet Vox. Der snakka ho om «undergravande migrasjon» og om dei «permanente opptøya» ho meiner ventar Europa.
I ei anna forteljing vert det fokusert på den generelle mistilliten, på mistrua som finst i det franske samfunnet.
I ei tredje vert søkjeljoset særleg retta mot RN-bastionar i det franske «rustbeltet», gamle industristader i det nordvestlege Frankrike, mot grensa til Belgia. Her er det mange plassar ein lett kan plukka kjensla av stagnasjon og tilbakegang, mange stader der Paris vert oppfatta å vera langt unna, og dei politiske elitane endå mykje lenger.
I talen sin i Madrid snakka Le Pen om «teknokratar fjernt frå vanlege folks liv» og hevda ho at EU fremmer både islamisme og woke-tenkning, ein miks som i ytre høgre sitt moderne fiendebilete ikkje er olje og vatn, men snarare to sider av same sak. Ho omtalte også EU som ein svindel, og hevda at Macron og von der Leyen er «forfalskarar».
Dei tre nemnde forteljingane kan alle gje lærdomar til dei som ynskjer å ta opp kampen mot ytre høgre. For å forstå det franske valet må ein likevel også fortelja ei fjerde: ei forteljing som ikkje handlar om RN sin framgang, men om kvifor dei likevel tapte.
Det er ei forteljing om kor ytterleggåande Rassemblement National faktisk er, ei forteljing som røper kvifor både politikarar frå andre parti og veljarane deira la frå seg politiske skilnader og slutta opp om ein «republikansk front» der ikkje reint få røysta medan dei heldt seg for nasa.
Ein ting er partiet sine røter. Det vart etablert som Front National alt i 1972, og sprang då direkte ut av den opent nyfascistiske gruppa Ordre Nouveau. Frå oppstarten og fram til 2011 var Jean-Marie Le Pen leiar, og presidentkandidat, fem gongar.
I løpet av si politiske karriere var han involvert i eit utal kontroversar, som då han i eit radiointervju i 1987 fekk eit spørsmål om ihelgassinga av jødar under andre verdskrigen, og svara at det var ein mindre detalj – un point de détail– i den større historia om krigen, og dessutan gjenstand for debatt blant historikarar. Eller som då han ved fleire høve kritiserte det franske fotballandslaget for å ha for mange spelarar med innvandrarbakgrunn. Eller som då han i 2007 omtalte sin politiske motstandar Nicolas Sarkozy – som har både ungarske og gresk-jødiske røter – som «utlendingen».
I 2011 tok dottera Marine over som partileiar, sjølv om Jean-Marie Le Pen heldt fram som ærespresident for partiet. Ho ynskte å få til dédiabolisation, ei avdemonisering av partiet, noko dei strengt teke hadde snakka om heilt sidan 1980-talet. For den yngre Le Pen innebar det mellom anna eit oppgjer med antisemittismen.
Det var eit oppgjer som i 2015 også førte til at ho fekk kasta sin eigen far ut av partiet, etter at han både hadde gjenteke bodskapen om gasskamra som ein detalj, og dessutan fortalte at han aldri hadde sett på Philippe Pétain – leiaren for det kollaborasjonistiske Vichy-regimet som kontrollerte delar av Frankrike under andre verdskrigen – som ein forrædar.
Retorikken er også tona ned. Istadenfor å hamra laus på konkrete folkegrupper, har Le Pen vald å gå til åtak på meir abstrakte konsept. Slik har ho, som Nicholas Vincour skreiv i Politico i februar i år, «lukkast i å bli noko hennar 95 år gamle far aldri klart: relativt etablert, og litt keisam». I det heile framstår dagens Rassemblement National vagare, litt mindre handgripeleg, enn Jean-Marie Le Pens nasjonale front.
«Me er ikkje eit ideologiens parti, men eit handlingens parti», sa Bardella under europavalkampen.
Men det er ikkje vanskeleg å få auge på dei nasjonalistiske og ultranasjonalistiske dogmene i Rassemblement National. Det handlar ikkje minst om det som stadig er kjernesaka: innvandring.
I august 2021 publiserte for eksempel Jordan Bardella en tweet der han skrev at statistikk fra INSEE – det franske motsvaret til SSB – «stadfestar det me lenge har sagt: innvandring fører til ei befolkningsendring utan sidestykke i vår historie, når det gjeld hastigheit og omfang. Me har lite tid att for å velja kva for ansikt Frankrike skal ha i morgon». Han skreiv også at «demografi er lagnad». Truleg synte han til ei studie frå april det året, som synte at den franske befolkninga auka med 317.000 personar mellom 2017 og 2018 og at 44 prosent av desse var innvandrarar.
Då BFM-TV bad han om å utdjupa, gjentok han at det var snakk om ei demografisk omveltning. «Det har me sagt i førti år. Det er ei demografisk omveltning som kan føra til at Frankrike endrar ansikt i løpet av nokre år, og det skjer allereie».
«Snakkar du om den store utskiftninga?», spurte ein av intervjuarane i kanalen, ein referanse til Renaud Camus sin idé om ei stor befolkningsutskiftning, le grand remplacement, ein idé om at det går føre seg ei utskifting av kvite europearar, og ein idé som ofte vert kombinert med konspirasjonsteoretiske førestillingar.
For å lesa meir om idéen om ei stor utskifting, sjå:
Oppdateringar #2, 2023: Det nye høgre, dei identitære og Legatum forlag
Oppdateringar #5, 2022: Trugsmålsvurderinga - del 2
Oppdateringar #8, 2022: Terror i Buffalo
«Eg liker ikkje dette omgrepet», svara den unge europarlamentarikaren, som sa at han syntest det var uklårt og «svært intellektuelt», men at det «peiker på ein røyndom som er reell».
«Snakkar du om hudfarge?», braut programleiar Jean-Baptiste Boursier inn.
«Eg snakkar om kultur, religion, etableringa på vår jord av ein sivilisasjon me ikkje delar noko med», forsikra Bardella. Det var ikkje vanskeleg å slutta at han snakka om det Rassemblement National ofte gjer, nemleg om islam og om muslimar.
I partiprogrammet går Rassemblement National inn for ein politikk basert på «nasjonal prioritet», ein form for velferdssjåvinisme der franske borgarar skal gjevast forrang, både til velferdstenester og på arbeidsmarknaden. Innvandrarar – sjølv om dei er skattebetalarar – skal prioriterast ned.
Eit anna døme på RNs radikalisme er Pierre-Romain Thionnet, som overtok leiarskapen frå ungdomspartiet etter nettopp Bardella, og som vert rekna som ein av hans næraste allierte. I juni vart han vald som europarlamentarikar. Thionnet hentar opent inspirasjon frå det såkalla nouvelle droite; ei intellektuell, ultranasjonalistisk rørsle som vaks fram på 1960- og 1970-talet. Nouvelle droite starta som eit forsøk på nyorientering der ein kvitta seg med delar av den fascistiske arven og freista å verta kvitt stigmaet knytt til ultranasjonalisme, men samstundes heldt på draumen om ei nasjonal gjenfødsle og på motstanden mot det liberale demokratiet.
Noko har endra seg. Som redaktør Michel Eltchaninoff skreiv i Philosophie Magazine i byrjinga av juli fører partiet idag eit språk som kan nå to ulike publikum. Dei snakkar om «illegale innvandrarar», «kriminelle», «korrupte politikarar», «europeiske byråkratar» og «finansmenn utan sosialt samvit», og overlet fortolkninga til veljarane. Nokre les orda som dei er. Andre høyrer hundefløyta, og tenkjer på muslimar som vil underkasta seg Frankrike, på afrikanarar som ikkje vil tilpassa seg fransk kultur, på jødar som tørstar etter pengar. Eltchaninoff konkluderer:
RN pålegg ikkje ei rasistisk lesning av sitt ideologiske byggverk; dei tilbyr henne som eit alternativ, og det passar. […] Når Marine Le Pen og Jordan Bardella viser fram romma [i sitt ideologiske byggverk], viser dei glatte og polerte overflater.
Eltchaninoff meiner at partiet har teke i bruk eufemismar for å skildra politikken sin, «nasjonal prioritet» har erstatta «nasjonal forrang», som på 1980-talet vart teke i bruk for å mjukna opp idéen om kasta ut «dei framande». Partileiinga tillet seg ikkje å ytra rasisme rett ut, men legg likevel – meiner Eltchaninoff – til rette for hat mot utlendingar, muslimar og kanskje også jødar.
Har han eit poeng?
Dominique Sopo fortel om ei auke i rasistiske åtak i kjølvatnet av Rassemblement National sin siger i europavalet. Han meiner partiet har gjort innvandrarar og deira born til syndebukkar, og at det vert nytta som rettferdiggjering av rasisme, både i form av verbale åtak og i form av vald. Studiar tyder også på at ulike typar rasisme er i vekst i Frankrike.
Det inkluderer vel og merke også antisemittisme, der den radikale venstresida er langt frå skuldfri. Sopo viser til den omstridde venstrepopulisten Jean-Luc Mélenchon som han meiner har unngått å syna medkjensle med franske jødar etter dei grufulle åtaka i Israel 7. oktober 2023. Han syner også til venstreekstreme grupper som har framstilt Hamas´ sine ugjerningar som ei form for legitim motstand, sjølv når det dreier seg om massakre på sivile. «Dei har objektivt skada venstresida», seier han.
RN sin ekskluderande nasjonalisme er likevel ei vesentleg forklaring på kvifor partiet vart møtt med ein «republikansk front» i parlamentsvalet. På overflata kunne det framstå som ein taktisk valallianse, mellom parti og politikarar som elles står fjernt frå kvarandre. I røynda handla det likevel om eit verdifellesskap.
Rassemblement National har kanskje vunne kampen om den franske høgresida si sjel, iallfall inntil vidare. Dei har blitt dominerande på fransk høgreside. Men nettopp det var også med på å gje fransk venstreside ein slags valsiger. Litt som det britiske valet vart det franske dermed eit slags paradoks.
Og kva no? Frankrike har ikkje fått ei ny regjering. Nasjonalforsamlinga framstår – iallfall enn så lenge – som dysfunksjonell. Det kan fort bli ei oppskrift på endå meir misnøye og mistillit, noko som kan driva fleire veljarar i hendene på Rassemblement National. Samstundes burde det eigentleg inspirera andre politikarar til å finna saman, og det sveikka sentrum-høgre til å på ny ta opp kampen om den franske høgresida si sjel, istadenfor å lata RN setja premissa.
Dette er andre delen av eit essay om kampen om den europeiske høgresida si sjel. I fyrste del var temaet det britiske valet.
Kva er dette?
Oppdateringar er eit nyhetsbrev frå Øyvind Strømmen, med fokus på ekstremisme, konspirasjonsteoriar og andre utfordringar mot det liberale demokratiet. Nyhetsbrevet vert laga på på fritida, og vil difor koma ut sporadisk.
Det er gratis å abonnera, og alle abonnentar får tilgang på dei same nyhetsbreva. Dersom du har høve til og ynskjer å bidra med nokre kroner kan du velja eit betalt abonnement.
Har du tips eller forslag til ting det burde skrivast om, eller til artiklar, podcastar eller anna som fortener merksemd? I så fall, ta gjerne kontakt. Det kan du gjera via kontaktskjemaet på oyvindstrommen.no.
SOS Racisme inspirerte i si tid opprettinga av norske SOS Rasisme, men bør ikkje forvekslast med den norske organisasjonen, særleg ikkje fordi denne seinare blei kuppa av eit venstreekstremt miljø.
Rett nok i allianse med det vesle partiet L'Avenir français (Fransk framtid)